Gode resultater - igjen

Kvartalsresultater

Hver gang Apple skal presentere sine kvartalsresultater, kommer det en bølge av negativ omtale og så også denne gangen. I følge AT&T ble det bare aktivert noe over 140 000 iPhones de to første dagene den var i salg, så den var jo nærmest en flopp, mente da mange. 

Det viste seg imidlertid at Apple hadde solgt 270 000 iPhones i løpet av den tiden. At så mange færre var blitt aktivert, kan delvis skyldes at AT&T hadde problemer med dette de første par dagene.

Åkkesom er, så motsvarer dette flere telefoner i sekundet om man regner med hvor mange timer butikkene var åpne. Det kan man knapt kalle en flopp...

Dessuten solgte de flere datamaskiner enn noensinne i løpet av et kvartal - over 1.7 millioner.

 

Langsiktige mål

De som har fulgt med Apple lenge og som har satt seg litt inn i deres tankeganger, vet at de setter seg langsiktige mål. Uten å ta dette med i beregningen vil man alltid bomme når det gjelder Apple og framtiden. Økonomer og markedsanalytikere bedømmer som oftest Apple på samme grunnlag som man bedømmer ethvert annet foretak, det vil si at målet er å tjene inn så mye som mulig med lavest mulig utgifter. Naturligvis er de også opptatt av å tjene penger for å kunne stå fritt til å gjøre akkurat hva de vil, men det er det siste som er det viktigste for dem. Å kunne gjøre hva de vil uten å skjele til markedet. Derfor er de ikke så gode samarbeidspartnere og derfor har også forretningsverdenen vært noe skeptiske overfor Apple. De nekter å danse etter deres pipe og ta de samme hensynene som man tar der. 

Apple begynte som et foretak satt i gang av mennesker som var besatt av å lage så gode produkter som mulig og aller helst slike som ville bidra til å sette sitt preg på verden. Da de vokste seg store nok, besluttet de at de måtte få inn krefter som kunne dette med forretningsdrift, men dette var også begynnelsen til nedgangen. Steve Jobs ble presset ut etter en konflikt og etter det gikk det fort nedover, helt til Jobs ble hentet tilbake. 

Så begynte snuoperasjonen. 

Det er nå snart ti år siden og skuta er snudd og begynner langsomt å komme i sig. 

Strategi

Analogien er ikke helt perfekt, fordi det handler også om ombygninger og strategiske endringer. Alt kan umulig ha vært planlagt i detalj på forhånd. Det handler antagelig mere om å ha en visjon og så handle i øyeblikket ut i fra denne, ettersom betingelsene endres, slik som i tilfellet med overgangen til Intelprosessorer.

Jeg betviler ikke at de hadde forberedt seg for enda flere alternativer som for eksempel AMD. Det første alternativet var antagelig å holde på IBM og PowerPC men da de ikke kunne levere hva Apple ønsket, ble Plan B satt i verk.

iPod var nok heller ikke et produkt som lå klart på tegnebordet, men kom heller som et svar på et spørsmål, nemlig hvilket produkt de kunne satse på for å øke inntjeningen. Dette var viktig for å konsolidere situasjonen, rent økonomisk. iPod ble svaret og et godt sådant.

Det samme gjelder antagelig for iPhone. De behøver flere ben å stå på for å stå stødigere og hvilket produkt ville være naturlig? Det gjelder å ikke spre seg for mye, ikke fjerne seg for langt fra det de kan men allikevel utvide reviret, finne nye, men beslektede markeder. 

Jeg tror det finnes flere grunner for dette. Den mest innlysende er naturligvis den rent økonomiske; at man kan øke profitten ved å gi seg inn på nye markeder, men en annen er å sikre seg mot at hele virksomheten draes ned i tilfelle man støter på vanskeligheter. Man sprer altså risikoen.

Men der finnes også en tredje årsak som de fleste antagelig er blinde for. Å gjøre suksess på nye, men beslektede markeder vil styrke deres posisjon på deres opprinnelige område, nemlig datamaskiner og operativsystemer og programvare. Man kan kanskje snakke om omgående manøvrer.

Å bryte monopolet

Microsoft har en dominerende stilling på dette området, ikke som maskinvareprodusent men som leverandør av det operativsystemet som finnes på over 90 prosent av alle personlige datamaskiner i verden. Jeg er ikke i tvil om at Apple og Jobs spesielt, er interessert i å rette til den situasjonen, ikke for å overta nesten-monopolet, men for å bryte det. 

For å forstå hvorfor, må man gå tilbake til begynnelsen og det vil føre for langt her, men la oss bare si at dagens situasjon er en følge av smarte forretningstricks og ikke på grunn av at det kvalitetsmessige beste produktet slo an. Hvorvidt det siden har utviklet seg til et bedre produkt, lar vi også ligge.

Apple har antagelig siktet seg inn på å kapre minst ti prosent og kanskje så mye som femten prosent av markedet for personlige datamaskiner. Klarer de det, er monopolet brutt, spesielt hvis man regner med en lignende prosentandel til Linux. Microsoft vil da ha kun 70-80 prosent og dette innebærer at all forretningsvirksomhet må begynne å ta hensyn til flere plattformer enn slik det ofte er i dag, at man velger løsninger som ytterligere binder brukerne til Microsoft. Dette igjen vil føre til at man må ta hensyn til og bruke internasjonale standarder og ikke slike som er presset igjennom av Microsoft i kraft av deres dominerende stilling, slik det altfor ofte er tilfellet i dag. 

En slik situasjon kan få videre ringvirkninger. Nye spillere på dette markedet kan dukke opp uten at man får det kaoset som rådde under pionertiden, med masser av plattformer som kjempet for å komme fram og hvor alle var inkompatible med hverandre. Nå vil man måtte rette seg etter gjengse standarder som igjen garanterer kompatibilitet. Det man må konkurrere med er snarere brukervennlighet og funksjonalitet. 

En ting til...   

Men det kan også hende at Apple ser videre enn dette. Det kan rett og slett hende at de har visjoner om en framtid hvor operativsystemer savner den betydelsen de har i dag. Det kan også hende at vi går i mot en framtid hvor til og med stasjonære personlige datamaskiner mister den posisjonen de har i dag. Det må satses på større mobilitet og den som finner løsninger og produkter som kan passe inn i et slikt scenario går ut som vinner. Det er her iPhone kan vise seg å være enda viktigere enn bare en ny mobiltelefon. Det er allerede den første mobiltelefonen hvor man enkelt og greit får full tilgang til internett uten forkrøblede versjoner og internettet spiller en vesentlig rolle i en plattformagnostisk framtid. 

Slik sett handler strategien deres kanskje ikke så mye om å utmanøvrere Microsoft der de dominerer, men rett og slett gå om dem og inn på et nytt marked hvor Microsoft må starte på lik linje med alle andre aktører.

Vi får se.

Mere om sikkerhet

Jeg havnet på bloggen til en gruppe med sikkerhetseksperter som påtar seg å hacke Mac OS X blant annet, med den hensikten å forbedre sikkerheten på plattformen. 

Av og til skulle man ønske at man var vel bevandret i disse spørsmålene, rent teknisk, så man for en gangs skyld kunne avgjøre hvordan landet ligger. Det er nemlig ikke så lett å bli klok på det da frontene står milevis fra hverandre. På den ene siden står de som lik meg påstår at Mac OS X i utgangspunktet er sikrere enn Windows. På den andre siden står de som fnyser foraktelig av dette og påstår akkurat det motsatte - at Mac OS X er like usikkert som Windows og i og med Vista, til og med usikrere. Så hvem kan man stole på?

Naturligvis kan man argumentere med realitetene - at det ikke finnes utyske for Mac mens det eksisterer over hundretusen for Windows så langt - men det blir avferdet med at det ene og alene skyldes at plattformen er så lite utbredt. 

Sort står mot hvitt og det finnes lite nyanser der i mellom. Det eneste en ikke-sakkyndig kan gjøre for å forsøke å komme til noenlunde klarhet, er å analysere argumentene for og imot på andre premisser enn de rent tekniske.

Hvis vi ser på mere seriøse og velformulerte "forsvarere" av Mac, virker det som de tross alt er mest nyanserte. Få eller ingen påstår at plattformen er 100 % sikker. Det man påstår er at den er sikrere. Men dette aksepterer ikke sikkerhetsfolket. Den er like usikker som Windows, mener de. 

Hvis noen blant dem var i stand til å argumentere for dette i et språk forståelig for legfolk, ville det vært lettere å akseptere men vi blir bedt om å akseptere at alt vi har trodd på, er bare tant og tøv og løgn og dikt og fanteri. Det er ikke så lett. At en god del kan være markedsføring kan vi godta men at vi har levd i en komplett illusjon er vanskeligere å svelge, men det vil man at vi skal gjøre. 

De har imidlertid en del solide argumenter man bør ta på alvor. Det fantes visstnok et alvorlig sikkerhetshull for litt siden, som gjorde at et installererprogram kunne få roottilgang uten at brukeren var klar over det. Men såvidt jeg kan forstå måtte man i alle fall sette i gang installererprogrammet. Altså var selv ikke det en så alvorlig sikkerhetstrussel som har eksistert på Windows, hvor systemet har kunnet bli tatt over uten at brukeren har gjort noe i det hele tatt. Naturligvis er det alvorlig nok og har det først skjedd er skaden like stor som på en PC. 

Det går altså å skaffe seg adgang til root om man klarer å skaffe seg adgang til administrasjonskontoen, som jo har rettigheter til å aktivere root. Men er det ikke en nyanseforskjell her,  fra hvordan situasjonen har vært i Windows, hvor alle brukerkonti har hatt hel eller delvis adgang til root? For ikke å glemme de kryphullene Active X har skapt og alle programmers adgang til The Directory. 

Kan det hende at alle snakker forbi hverandre her? Kan det hende at sikkerhetsekspertene sammenligner med Vista og med fullt oppdaterte utgaver av XP med SP2 installert? Når det gjelder Vista tror jeg så gjerne at sikkerheten er like god som på Mac OS X - som dessuten låter noe annerledes enn å si at sikkerheten på Mac OS X er like dårlig - og i visse aspekter til og med bedre. De mest kritiske programmene slik som Internet Explorer er det bygget såkalte sandkasser rundt, slik at eventuelle angrep så og si renner ut i sanden og ikke kommer videre. Når det gjelder XP er jeg heller ikke i tvil om at situasjonen har blitt forbedret gjennom alle sikkerhetsoppdateringene som jo ikke har vært så rent få.

Det har vært mitt bilde av Windows; et temmelig sjuskete og skranglete byggverk, utett og vaklevorent og falleferdig, som man da har bygget på etterhvert og utbedret noe her og der og tettet igjen først de verste hullene og etterhvert mindre og mindre, samtidig som man har forsterket strukturen og strammet inn her og der. En kjempejobb og sikkert Sisyfoslignende til tider, men det er uunngåelig at dette må ha ført til resultater. 

Så, når vi Macbrukere sammenligner sikkerheten på Mac med Windows, tenker vi på slik det har vært, mens sikkerhetsekspertene ser på det som eksisterer nå. Da er det ikke rart at man snakker forbi hverandre!

Det er å håpe for alles beste at å skape digitalt utyske blir vanskeligere og vanskeligere uansett plattform og ingen jobb for hobbyhackere slik det har vært. At Windows har blitt sikrere, gjør det naturligvis vanskeligere for Apple å kapre markedsandeler, men da får man bare fortsette å konkurrere på kvalitet og oppfinnsomhet og ikke på den ene partens manglende ditto.

Mac OS X og sikkerhet

Det pågår noe som nesten kan virke som en kampanje mot hva anses som myten om at Mac OS X er sikrere enn Windows. Velrenommerte aviser kan publisere artikler om hvordan det faktisk eksisterer sikkerhetshull i Mac OS X og blogger og teknologisk orienterte nettsteder jubler over seg: Mac OS X er like usikkert som Windows!

Hva skal man tro? Vel, man kan se på kalde fakta. Det eksisterer over hundretusen viruser og annet utyske som truer med å invadere din PC så snart du er koblet til Internett, om du ikke straks får opp brannmurer og installerer antivirus og antispyware for alt hva du er verdt. Hittil eksisterer det ikke et eneste slikt for Mac OS X.

Ikke? Men det stod i den-og-den artikkelen at...? 

Joda, og Apple kommer med sikkerhetsoppdateringer med jevne mellomrom, så la det være sagt med en gang: Mac OS X er ikke idiotsikkert. Der finnes sikkerhetshull og flere vil oppdages og også komme til ettersom systemet oppdateres og utvides og tusener av linjer med kode føyes til de millionene som allerede finnes. Naturligvis vil der finnes sikkerhetshull i et så komplisert byggverk.

Men ett ubestridelig faktum er at så langt eksisterer det ikke noe virus eller orm eller trojansk hest ute i åpen mark, så og si, som er en trussel mot sikkerheten på Mac OS X. De kan finnes i laboratorier men ikke i det fri. Forklaringen til dette er mange og en av de som Windowsbrukere ynder å ty til er at Mac OS X sin markedsandel er så latterlig liten at ingen sorthattede hackere bryr seg om plattformen. Det er mulig at det er en av årsakene, men kanskje ikke så avgjørende som mange Windowsbrukere gjerne vil tro. For det første er antagelig antallet brukere av Mac større enn markedsandelen tilsier, da den siste bare viser hvor stor del av salget av nye datamaskiner de enkelte selskapene har. En undersøkelse viste at Macer i gjennomsnitt var lengre i bruk enn enn en gjennomsnittlig Windows-PC. Syv mot fem år.

Uansett øker også markedsandelen langsomt men sikkert. 

Det finnes imidlertid andre årsaker som også bidrar. Jeg vet ikke hvordan det er med PCer med Vista installert, men tidligere var en rekke tjenester slått på og aktive automatisk fra du koblet maskinen til Internett, mens en Mac kommer med alle porter utenom de helt nødvendige stengt og alle tjenester avslått. Det kan dermed finnes masser av utyske som også kan invadere en Mac, men de kommer rett og slett ikke inn. 

Dette forandrer seg naturligvis ettersom en bruker vil installere nye programmer og modifisere maskonen og åpne porter og så videre, men i utgangspunktet er altså en Mac sikrere fordi så godt som alle dører er stengt.

Det finnes kanskje en måte å angripe og invadere også en slik Mac, men det sier seg selv at det må være vanskeligere å finne en slik måte enn det er på en maskin med et system som lar masser av dører stå åpne.

Som bruker av maskinen har du ikke adgang til "root" som er det mest grunnleggende i systemet. Det er der de virkelig ødeleggende angrepene kan skje. En Windows-bruker (igjen før Vista) ville få temmelig omfattende privilegier som bruker av maskinen og etter hva jeg har forstått går en del av disse helt ned til rootnivået, hvilket jo naturligvis gjør Windows usikrere. 

Siden kommer det faktumet at selve organiseringen av systemets forskjellige deler er noe mere rotete enn hva tilfellet er på en Mac, noe som jo igjen uvegerlig må åpne for sprekker i sikkerheten. Programmer kan installere forskjellige deler på langt flere steder i Windows enn hva tilfellet er på Mac. Og til sist har man The Registry som løper som en vid korridor gjennom hele systemet.

Naturligvis kan man finne sprekker i sikkerheten i Mac OS X og legger man dem sammen, blir de til en del. Man bør derfor sørge for å oppdatere systemet hele tiden, men man bør også være klar over at mange av disse sikkerhetslukene ikke vil være så lette å utnytte uten brukerens egen medvirkning. Det er du som må slippe utysket inn og så og si gi din godkjenning til at det skal få herje rundt. 

Det er igjen ingen garanti for at det ikke finnes sikkerhetshull som er verre enn som så og at noen monstre kan være så avanserte at de teoretisk kan overta maskinen uten at du vet om det, akkurat som på en Windowsbasert PC, men hittil har det ikke skjedd selv om det påståes at det altså er mulig, rent teoretisk.

Uansett må den som skal skape et slikt monster, overkomme flere hindre enn hva har vært tilfellet i Windows. Hittil.

Det finnes tegn som tyder på at det har blitt for vanskelig og tidkrevende å skape disse virtuelle kreaturene også for Windows. Det virker som antallet alvorlige virusangrep er i ferd med å synke og det er gode nyheter for alle. Men på den andre siden begynner cybergangsterne å utvikle plattformuavhengige metoder.

Til tross for hva en del ynder å påstå så er altså Mac OS X temmelig sikkert så langt. 

De sikkerhetsrisikoene som finnes, virker også å være teoretiske, i stor grad. En Mac kan kompromitteres men det er ikke lett.

Man kan påstå at Mac OS X er like usikkert som Windows om man ser på det rent teknisk. Det finnes teoretiske muligheter til å utnytte sikkerhetshull på begge plattformene. Problemet når det gjelder Mac er imidlertid å invadere maskinen slik at man kan få utnyttet disse hullene. Dette aspektet forbigåes ofte i sensasjonslystne artikler. 

Konklusjonen kan gjerne sies å være at ved siden av å beskyttes av en liten brukerandel, skal man være temmelig skikkelig og kyndig for å bryte inn i en Mac, noe som ikke har vært tilfellet med Windows helt til nå. 

Hvis det hadde vært like enkelt å bryte seg inn i begge systemene, så hadde garantert noen gjort det også på Mac, kun på pur faenskap. Skadefryd er en sterk nok motivasjon for mange.

Det kreves øyensynlig mere. Det kreves antagelig en såpass stor innsats og investering av tid og arbeide, at ingen har ansett det å være bryet verdt. Det blir med jevne mellomrom påstått at den og den har klart det, men enten viser det seg at de må gjøre som den gamle TV-kokken Espelid Hovik brukte å si - "so juksar me litt" - eller så er det regelrett bløff.

iPhone - en ny landevinning?

I disse dager har Apple lansert sitt nyeste produkt og dermed tatt det første skrittet inn på et nytt marked; mobiltelefonmarkedet.

iPhone heter produktet og Applesjefen Steve Jobs slo bombastisk fast at denne mobiltelefonen ligger fem år foran konkurrentenes. En anmelder mente etter å ha brukt telefonen denne helga at akkurat den påstanden må taes som markedsføringsskryt, da det finnes mobiler som overgår iPhone i tekniske spesifikasjoner - men i brukervennlighet lå den ti år foran, tilføyde han så. Og det er vel akkurat her mange kritikere bommer på skiva - de sammneligner tekniske spesifikasjoner og sammenligner pris og så videre, mens styrken ligger akkurat i brukervennligheten. Det er der Apple hele tiden har hatt sin styrke; at de har klart å se forbi teknologenes nærsynte forelskelse i tekniske finurligheter og fram til de av oss som ikke er teknisk innsatte, men som tross alt skal bruke teknologien.

Det var synd at Apple aldri kom til å produsere en videospiller! Da hadde mange grå hår sluppet å bli slitt ut av frustrerte skaller!

Det er å håpe at de lykkes å gjøre om igjen det kunststykket de gjorde med musikkspillerne. De forvandlet et nisjeprodukt som de fleste fant håpløst tungvint å bruke, til et masseprodukt med høy coolfaktor som er så enkelt å bruke at selv besteforeldre går rundt med en iPod i dag. Ja, det finnes sikkert noen oldeforeldre som har en Shuffle eller nano også.

I følge de anmeldelsene som har dukket opp hittil virker det som om produktet stort sett lever opp til de enorme forventningene, men naturligvis finnes det detaljer som trekker ned helheten og annet skulle da bare mangle. Dette er tross alt deres første forsøk på å lage en mobiltelefon. Er den første utgaven av den første modellen så bra, kan det jo bare gå rett opp her i fra.

MEN - jeg har i det minste et stort men; de har gått til det for meg komplett ubegripelige skrittet å kopiere iPod på et område som de absolutt burde ha tatt etter konkurrentene; man kan nemlig ikke bytte batteri selv!

For å gjøre dette, må man levere telefonen inn til nærmeste Appleforhandler og allerede her sier det stopp. Hvor finner du en slik hvis du bor i Finnmark, for eksempel? Ikke nok med det, så må man backe opp alt hva man har på telefonen av kontakter, SMS, notater, dokumenter, e-post, musikk- og videofiler etc. for alt dette slettes når Apple får hånd om telefonen. Akkurat som tilfellet er med iPod. Men forskjellen er at en iPod er mere som et leketøy mens en mobiltelefon er et verktøy.

Man skal visstnok kunne få leie (!) en reserve mens man venter de tre dagene det skal ta. I USA. Hvor mange dager det vil ta for den antatte finnmarkingen er et annet spørsmål.

Det som gjør dette så utrolig dumt, er at Apple er berømt nettopp for sin industrielle design. Design burde handle om å finne skjæringspunktet mellom utseende og funksjonalitet.

I tillegg skal man visstnok helst gå rundt med en binders i tilfelle man må ha ut SIM-kortet.

Det er begge deler litt for dumt og de kommer utvilsomt til å tape masser av potensielle kunder på den måten. Bindersen kan vel gå an i bindersens hjemland, men det med batteriet vil få mange Appleskeptikere til å flire rått. Hadde det handlet om et produkt man kanskje ville bytte ut for en nyere modell før batteriet blir så svakt at det må byttes, men Apples produkter er kjent for å vare lenge...

Det er rett og slett for dumt.